HER BRANT DET: Illustrasjonen viser omtrent hvor i byen brannen herjet. Inne i området var det noen hus som ble stående. Området virker kanskje ikke så stort i dagens by, men i 1904 var dette det meste av byen Ålesund. ARKIVFOTO: Staale Wattø

Slik var bybrannen

På 15 timer brant 850 hus i Ålesund og 10.000 mennesker ble husløse. Her får du flere fakta om brannen.

Brannen startet i Aalesund Preserving Co.s fabrikk som lå der Nedre Strandgate 39 ligger i dag. Fabrikken drev i hovedsak med produksjon av hermetisk fiskemat og var eid av et aksjeselskap der P. Th. Sandborg, P. Juls. Sandvig, Johannes Aarflot og fru Hanna Olsen var aksjonærer. Alle regnskapsbøkene ble reddet og fabrikken gikk med solid overskudd før brannen.

TIDSPUNKT
Et eller annet tidspunkt fra sen kveld fredag 22. januar 1904 og klokka kvart over to natt til lørdag 23. februar tok det til å brenne i lokalene til Aalesund Preserving Co. Klokka kvart over to ble det slått brannalarm og det ble rykket ut fra brannstasjonen på Lihaugen (omtrent der Rica Parken Hotel ligger i dag). Da brannvesenet ankom Nedre Strandgate sto Aalesund Preserving Co. i full fyr og nabobygningen i øst var også overtent. En husbrann var i ferd med å bli en bybrann. Brannen spredte seg raskt østover og fortsatte hele natta og langt ut på lørdagen før den døde hen.

BRANNEN SLUTTET
Ilden ga seg i fire-fem tida lørdag, og hadde vart i over 15 timer. Det siste huset som brente sto der Borgundvegen 37 i dag står, og brannen stanset vest for det parkområdet som i dag kalles Brusdalshagen.

UVÆR
Brannatta blåste det sørvestlig storm med orkan i kasta og det var regnbyer. Et ideelt vær for rask brannspredning i en treby, og et maks ugunstig vær for brannslokking. Daværende stadsingeniør Johannes Solem karakteriserte i sin brannrapport været slik: «Stormen raste med en saadan heftighet at man næsten ikke kunde staa på marken, og bygerne tok ild og røk indover byen med en voldsom kraft.» Ut på lørdag spaknet vinden noe og ble mer vestlig og nordvestlig.

OMFANG
Om lag 850 hus hadde brent ned. Omtrent 230 hus sto igjen innenfor bygrensene. Disse lå i hovedsak i byens utkanter og mange av dem var små. Av offentlige bygninger gjensto kun Aspøy skole, lasarettet og gravkapellet bak fjellet. Vest for Aspøy skole sto alle husene igjen, det samme gjorde bebyggelsen på Hauane og ved Moloveien.
I nordre bydel sto tollpakkhuset og de andre bygningene på Skansekaia, sjøpakkhusene i Verpingsvika med unntak av pakkhuset til H.W.Friis og i tillegg unngikk også seks bygninger øverst i Einarvika flammenes rov. Husene på Buholmen og øst for Repslagergata ble også berget. Det samme ble Rønnebergbua i Korsen og løa på Grimmerhaugen.
I tillegg kommer at det såkalte Waldehuset i Grensegata også overlevde brannen, og det med beboeren Anders Nord inni. Med Bibelen i hånd satte han sin lit til Vår Herre, og ble berget, mens alt inventaret som ble båret i sikkerhet i byparken, brente opp.

DØDE OG SÅREDE
Et menneske mistet livet i brannen. I snekker Hansens hus på Lihaugen bodde en 76 årig enke, Ane Heen, ironisk nok som nærmeste nabo til brannstasjonen. Hun ble sett like før huset brente, idet hun var i ferd med å berge ut gjenstander. Folk hadde ropt til henne at hun måtte seg og komme seg vekk, men ingen passet på at så skjedde. Etter brannen fant man benrester utenfor huset hennes, og siden hun var den eneste savnede ble det antatt at hun hadde blitt overrasket av ilden og ikke hadde greidd å komme seg unna i tide. Skadde for øvrig var det ikke mange av, og de som var hadde mindre brannsår, skrubbsår og ulike slitasjeskader som følge av nattens flukt med tung last.

DE HUSLØSE
I overkant av 10. 000 mennesker bodde i brannområdet, og de fleste av disse mistet hus og hjem og det meste de eide i brannen. En må til avsviingen av Finnmark og Nord-Troms på slutten av krigen for å finne tilsvarende menneskemengde i akutt nød her i landet.

Ut på brannatta begynte byens befolkning å søke innover. De nærmeste husene i Volsdalen og på Nørve var snart fylt til siste plass. Det berettes om bolighus der det overnattet 150 mennesker, trolig måtte de fleste stå. De som ikke fikk plass måtte gå videre innover til Borgund. Noen kom seg i båt til de nærmeste øyene. I løpet av få dager var de 10.000 husville blitt tatt imot av det omkringliggende samfunn.

Nesten alle i den brannherjede byen hadde kommet fra omlandet, fra bygdene på Sunnmøre, i Romsdal og i Nordfjord, og nå reiste de tilbake dit de hadde kommet fra. Slektene trådte til, og særlig kvinner og barn fikk midlertidig opphold, mens de arbeidsføre mennene søkte tilbake til ruinhaugene i Ålesund for å se om der var noe å gjøre.

I noen tilfeller reiste lærere fra Ålesunds-skolene ut til bygdeskoler som hadde fått mange ekstraelever for å avhjelpe den akutte lærermangelen. Det var sunnmøringenes by som var lagt i aske og det var sunnmøringene som først og fremst åpnet sine hjem for de husløse.

GJENOPPBYGGING
Byen kom først i funksjon som brakkeby, men den egentlige gjenoppbyggingen startet høsten 1904 og i 1907 var mesteparten av den utbrente byen gjenreist. Den gang var det Europas mest moderne by.


- SKREVET AV HARALD KJØLÅS -
Artikkelen ble publisert første gang i Sunnmørspostens bybrannmagasin januar 2004.



BYENS HJELPER: Keiser Wilhelm II av Tyskland sendte to tyske krigsskip fullastet med hjelp til brannofrene.

KILDER

  • Utallige bybrannartikler i Sunnmørsposten gjennom 110 år.
  • Odd Thorson: «Ålesund 1848-1948, økonomisk og kommunal historie».
  • Helga Stave Tvinnereim: «Arkitektur i Ålesund 1904-1907».
  • Ivar G. Braaten: «Opp av Asken», hovedfagsoppgave i historie.
  • Harald Grytten: «Ålesund brenner»

ETTER BRANNEN: Bildet viser hvordan området rundt Brosundet og Aspøya er utbrent like etter brannen. Noen brakker er kommet opp. Øverst til venstre kan det skimtes ei høy pipe i Nedre Strandgate. Dette er det som står igjen etter margarinfabrikken hvor brannen begynte. Foto: Dahl, utlånt av Aalesunds museum